onsdag 12. november 2008

Alt er ekte. Alt er tradisjon!



No time to Die er en komedie. Vi opplever jo ikke bare triste ting i Afrika selv om det vanligvis fokuseres på aids, korrupsjon eller krig. Vær så god, her kommer en vaskeekte romantisk komedie med masse humor. - Du må huske at midt i all gråting må du stoppe opp og tørke nesa, ler King Ampaw.

av Anne-Britt Rage foto: Anne-Britt Rage 15. okt. 2008
for Film fra Sør festivalen, se www. filmfrasor.no

Det første King Ampaw forteller meg er at han vil tilbringe sin siste reise i en ølflaske. Han ler og slår seg på låra. Det å lage kreative kister til begravelser bar blitt rene eksportvaren i Ghana, og de største importørene er Tyskland og USA. Siden komedien No Time to Die kretser rundt tema som død og den siste reisen, måtte jeg bare spørre følgende: Hvordan hadde det seg at Esi (Agartha Ofori), den vakre danserinnen, kunne begrave sin mor i en kiste formet som et fly? - Alt er ekte, alt i filmen forholder seg til en faktisk tradisjon. Tradisjonen ble til i en fiskelandsby der en fisker ble bisatt i en kano. Dette fant sted på slutten av 60-tallet, og siden har det bare eksalert! - Det er så mange aspekter ved vårt samfunn som vi allerede har glemt. Det er derfor jeg lager film, slik at våre barn kan se og lære om vår levemåte. Folk nå til dags har ikke lenger råd til slike begravelser som den i filmen. Urbaniseringen river oss i stykker, sier kong Ampaw.  Hovedkarakteren i filmen, Asante (David Dontoh) er ansatt i et begravelsesbyrå, og har problemer med å få seg dame. For selv om hans posisjon i samfunnet er sentral, er det enten slik at damene holder seg unna, eller familien ikke vil ha en begravelsesagent inn i storfamilien. - Her må du huske p at i vårt samfunn snakker vi ikke om et giftemål mellom individer. Her gifter du deg med hele familien, slik du ser i filmen, påpeer Dontoh. En begravelse tar lang tid å organisere. Først skal hele familien få beskjed, så skal huset males og alt forberedes. Hele livet blir vurdert etter hvordan begravelsen gjennomføres, og det smitter også over til de etterlatte. En god begravelse gir prestisje. Dette er en lang tradisjon. Før det fantes kjølerom ble kroppene balsamert slik at man kunne bruke opp til flere måneder på å forberede begravelsen.

I filmen forbereder den resurssterke Esi sin mors begravelse. Esi lever av å vise folkedans til turister. Hun er tradisjonalist ikke bare i møte med turistene, men også i sitt eget liv. Hun vet at det er viktig å bisette sin mor med verdighet, og skyr ingen midler for å få dette til. Mens far spiller kort og drikker, bærer Esi familiens ære på sine unge skuldre. Det opstår søt musikk mellom henne og Asante. Asante spiller sine kort meget bra, men forvirring oppstår når heksedoktoren blandes inn. - Heksedoktoren var samfunnets sykehus. Han eller hun visste alt om samfunnets tradisjoner. De hadde kunnskap om urter og urtemedisin, og hvordan bruke dem på mennesker og dyr. Det var viktig å bygge en kult rundt heksedoktorene, da man var klar over at det å lage ritualer ville få folk til å tro på dem, akkurat som i katolosismen, forklarer King Ampaw og fortsetter: - De fikk kunnskapene sine gjennom åndelig besettelse i dans. - Dramaturgisk sett er  det gatesangeren og heksedoktoren som driver historien videre. Slik sett er min romantiske komedie tett knyttet til de greske dramaene, sier kong Ampaw. Her kommer vi til kjernen. En romantisk komedie anses av mange som en lettvekter innen filmverdenen. Men det finnes gode komedier som klarer å utforske tema som kjønn, forhold, seksualitet og mora. Når jeg spør hvorfor Ampaw gjentatte ganger stiller spørsmålstegn ved kvinners trofasthet i filmen, ser kong Ampaw og Dontoh litt rådløse på hverandre. - Jeg vet ikke helt om jeg forstår spørsmålet. Hvis kvinnen ikke er moralsk, vil jo dette smitte over på hennes barn. Alle menn vil påstå at kvinnene deres er trofaste. Polygami er skapt for å ta vare på kvinnene, da det er på grunn av krig og epidemier er et underskudd på menn, svarer DOntoh. Og kysselyden? Jo den var ikke med i manuset, men produsenten Wolfgang Panzer kom på ideen under innspillingen, ler King Ampaw.

På 60-tallet jobbet King Ampaw med teater i Wien, det såkalte "Anti-Theater". En av hans kollegaer var Rainer Werner Fassbinder fra Tyskland. Da den første filmskolen ble åpnet i München, søkte de seg begge dit. I motsetning til Ampaw kom ikke Fassbinder inn. Som student ved filmskolen bodde og studerte Ampaw sammen med Wim Wenders. I filmmiljøet i München møtte han også Werner Herzog, samtidig som han beholdt kontakten med Fassbinder. - Claus Kinsky stakk av til Hollywood mens mor og datter Nastassja ble sittende igjen med oss, forteller kong Ampaw. - Hadde jeg blitt værende i Tyskland ville jeg nok forblitt assistent. Istedenfor flyttet jeg tilbake til Ghana med min tyske kone. I 1983 lagde jeg min første film. Da Herzog kom til Ghana for å lage Cobra Verde ville han ha meg med som skuespiller. - Til tross for at jeg ønsket å jobbe som produsent insisterte Herzog på at jeg måtte være Kinskys motspiller i filmen. Jeg ville ikke, men jeg følte jeg måtte. Slik var det alltid. Kinsky var en krevende motspiller. Han slet med å skille mellom rollen som skuespiller og regissør. Men, i sin siste film fikk han da også endelig anledning til å regissere, mimrer kong Ampaw. Ampaws neste, og kanskje siste film, skal hete Sønnen og Solen av Afrika. Den vil handle om Ghanas første president Dr. Kwame Nkrumah som studerte ved Lincoln University og returnerte til Ghana for å være med i kampen for uavhengighet fra britisk konolistyre. Han ble innsatt som president 1. juli 1960. - Nkrumah inspirerte Martin Luther King, og alle afrikanske statsoverhoder var hans lærlinger, avslutter King Ampaw.